Å flykte fra lidelse

Det er 10 år siden. 10 år siden en mann bestemte seg for å gå til krig. Mot AUF, mot politikk og ideologien han mente ledet an i en kulturkrig mellom vesten og østen, mellom vestlig frihet og undertrykkende innvandring. Vesten er i krig. Norge måtte våkne fra sin søvn. Noen måtte gjøres. I en krig er det ofre. Nå skulle frontfigurene for den gale politikken, for den gale ideologen tas –  eller, ikke frontfigurene, men ungdommene, den neste generasjonen.

I morgen er det 10 år siden 69 mennesker ble ofret på Utøya. Majoriteten av dem var ungdommer, tenåringer. Til sammen ble 77 mennesker drept 22 juli 2011, og flere titalls skadet og lemlestet.

En flukt

Jeg husker godt hvor jeg var. Det gjør mange av oss. Siden den gang har jeg prøvd flere ganger å sette meg inn i det som foregikk. Jeg har prøvd å se dokumentarer. Jeg har prøvd å se filmer, lese bøker. Det har ikke gått. Jeg har rett og slett distansert meg fra hele greia. Jeg har flyktet. Det har gjort for vondt. Jeg kan flykte. Jeg har kunnet velge å ikke forholde meg til det. Jeg var ikke involvert, jeg er ikke traumatisert. Jeg kjente ingen av de omkomne eller berørte. Jeg har flyktet. Forrige uke begynte jeg å lese Åsne Seierstads bok «En av oss». Boken åpner med et sjokk. Hun forteller om hvordan ABB henrettet 10 ungdommer som spilte døde, langs kjærlighetsstien på øya. Jeg klarte å fortsette å lese. De siste dagene har jeg klart å ta inn over meg mer av dette enn på mange år. Det har vært bra, og det har lært meg noe om meg selv.

Det er alltid lett å flykte, og ikke forholde meg til det. Faren ved å flykte, ved å legge lokk på empatien, er at jeg struper evnen til å elske, til å lytte, til å tjene. Å flykte er å lukke øynene. Hva mer er det jeg har lukket øynene for? Har jeg lukket øynene for det faktum av ABB ikke er alene? For det eksisterer fortsatt ideologisk, politisk og religiøst hat rundt meg. Jeg ser det jevnlig på sosiale medier. Lukker jeg øynene for det? Aksepter jeg det? Tåler jeg uretten som ikke rammer meg selv?

Bekymringsløst liv

Når jeg skriver disse ordene, sitter jeg på hurtigruta på vei sørover fra Brønnøysund mot Bergen. Hjemme har jeg et flott hus, trygt og godt. Jeg har virkelig, på alle mulige måter, alt jeg trenger. Det er ikke mange bekymringer i livet. Hvis jeg skal være ærlig, har jeg har flyktet inn i denne bekymringsløse tilværelsen, der jeg strengt talt ikke trenger å forholde meg til hverken smerten eller lidelsen rundt meg – enten den er nær eller fjern. De siste dagene har jeg båret på en bønn, nesten et kall, om å ikke distansere meg. En bønn om å ta innover meg lidelsen, uretten og hatet rundt meg. En bønn om å gi rom for både klagen og håpet.

Ondskapen i meg selv

De siste dagene har Gud vist meg igjen min tilkortkommenhet. Det har ikke opplevdes dømmende, men det har heller ikke vært godt. Jeg trenger Jesus – først for min egen del, men også for at jeg skal få være en bærer av håp, av gode nyheter til et samfunn og verden som er brutt og ødelagt. Det er 10 år siden Norge virkelig fikk erfare ondskap, en ondskap som i tillegg brukte en «kristen» tro til rettferdiggjøre seg selv. Problemet er at jeg er bærer av den samme ondskapen. Det er vi alle. Romerne sier det slik i kapittel 3,12: «Alle er kommet på avveier, alle er fordervet. Det finnes ikke én som gjør det gode, ikke en eneste». Derfor trenger jeg Gud, som er den eneste og ytterste gode. Gud vil fremme sitt rike. Nåden og tilgivelsen, evangeliet om Guds rike kom med Jesus. Han seiret på korset, sonte min synd og skyld.  Han skal utrydde ondskapen, han skal dømme med godhet og rettferd. Det finner jeg håp i, at en gang der fremme skal rettferd skje. Frem til da ber jeg om styrke til ikke å trekke meg unna, men til å ta innover meg smerten og lidelsen rundt meg – så jeg kan være Jesu nærvær til stede i ondskapen, lidelsen og smerten.