Jeg har hatt en åpenbaring. Det er et stort ord. Sagt på en annen måte, har jeg fått helt ny innsikt i mitt tankesett og trosliv: Jeg klarer ikke ta imot. Jeg klarer ikke ta imot det Gud ønsker å gi meg. Forstå meg rett. Jeg er frelst, fordi Gud er den som frelser meg. Jeg tror og jeg er døpt. Gud har ordna opp. Så når jeg sier at jeg ikke klarer å ta imot, mener jeg at jeg ikke klarer å ta imot dette på nytt. La meg forklare.
Jeg har en lei tendens til å tenke på alt jeg må gjøre. Når jeg ber, ber jeg ofte om styrke til å gjøre rett, leve rett, være rett. Jeg kjenner ofte på skam og skyld. Dette er ikke nødvendigvis feil, men ved å fokusere så mye på dette som jeg har gjort, har jeg havnet i en grøft. I denne grøfta tenker jeg fortsatt, ubevisst, at jeg må gjøre meg fortjent til nåden og frelsen, at jeg burde vært bedre, som kristen, disippel og etterfølger. Dette er jeg ikke alene om. Jeg tror dette er alt for vanlig i norsk kristenliv. Vi er flinke til å fokusere på livet, til det punktet at vi nesten blir loviske. Vi er for dårlige til å ta imot, ta imot nåden, friheten, evangeliet og Den Hellige ånds kraft.
Fasten har for meg vært en periode der jeg har funnet enda en ting jeg må streve meg. Jeg har fastet fra kjøtt, sosiale medier og godteri. Når jeg ser tilbake har ikke min faste ført meg nærmere Gud. Jeg tror det har med at jeg ikke har klart å ta imot, fordi jeg har fokusert så mye på det jeg burde gjøre, og den jeg burde være. For min del skal fasten handle om å ta imot det Gud har for meg – hans nåde, frihet og kraft. Jeg ønsker å leve i større tillit til Gud, for han har kontroll og han er trofast. Jeg håper denne fastetiden, der jeg ønsker å åpne meg opp på en ærlig og ydmyk måte, kan ta imot det Gud vil gi. Jeg håper at hjertet mitt blir forberedt på å ta imot påskens budskap om Jesu død og oppstandelse, så min kjærlighet og takknemlighet til Gud øker i takt med økt hjertets innsikt og forståelse av påsken.