- Medlemskap med stemmerett, for de over 15 år som er døpt og bekjenner en kristen tro, og der det ikke er noe i lære og liv som strider med den evangelisk lutherske bekjennelse. Det er et viktig prinsipp i Frikirken at troens bekjennere har styringsrett i kirken.
- Medlemskap. For barn og voksne som er døpt og ønsker å tilhøre menigheten.
Ved ønske om medlemskap, ta kontakt med pastor for medlemssamtal, direkte eller via post@hamarfrikirke.no
Eldsterådet i Hamar Frikirke gav i 2004 en uttalelse som tydeliggjør vårt syn på dåpen, både når det gjelder teologi og praksis. Mange mennesker strever med å komme til rette med dette spørsmålet. Vi ønsker å være ydmyke i dette spørsmålet, men samtidig frimodige med å løfte vårt syn fram i lys av Guds ord. Dåpen er gitt oss mennesker fra Gud som en gave, som et ytre tegn på den pakt som Gud har inngått med oss. Når vi nå gir en uttalelse om dette emnet er vi klar over at vi ikke kan ta med alle aspekter ved denne saken, og har derfor tatt med det vi anser som viktigst. Vi vil oppmuntre til å ta kontakt dersom det er ønskelig med nærmere samtale eller mer stoff til studie.
Behovet for frelse
Bibelen sier at alle mennesker i utgangspunktet er skyldig. Romerne 3. 10 sier: ”Det er ikke en rettferdig, nei, ikke en eneste”, og i vers 23 står det: ”for alle har syndet og mistet Guds ære”. Det står ingenting om at barn er unntatt, og derfor har alle mennesker i utgangspunktet behov for å få del i Jesu frelsesverk. Jesus sa til Nikodemus, i Johannes kap. 3, at den som ikke blir født på ny, kan ikke se Guds rike, og la til at den nye fødsel skjer gjennom vann og ånd. Det må en åndelig fødsel til for at vi kan ha en relasjon til Gud, da vår kjødelige fødsel ikke har Gudsrelasjonen i seg.
Frelsen ligger ene og alene i Jesu verk på Golgata. Her ble all verdens synd naglet til Jesus på korset, slik at frelsen ble gjort tilgjengelig for alle mennesker. Det betyr at det eneste som gjenstår er å ta imot dette og leve i troen på det.
Dåpen er ment å være det synlige tegnet på at mennesker starter sin relasjon med Gud, ved å ikle seg Jesus Kristus og bli en del av Guds rike. Alle beskrivelser av dåp i Bibelen knytter denne handlingen til begynnelsen på det kristne livet, og ikke som en bekreftelse på noe som allerede har startet.
La de små barn komme til meg
Det er interessant å se at det samme skriftstedet danner utgangspunkt for forskjellig dåpsteologi. Lukas 18.16 er et sentralt skriftsted i dåpsteologien som beskriver hvordan Jesus tok imot barna. Jesus sier: ”La de små barn komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike hører slike til. Sannelig jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike likesom et lite barn, skal ikke komme inn i det.” Dette skriftstedet blir knyttet både til barnedåps- og barnevelsignelseshandlinger. For det ene så betyr ordet barn i dette verset, utfra grunnteksten, ”spedbarn”, barn som ikke kunne gå selv. En annen viktig ting å gripe i dette verset er at Jesus ikke sier at barna hører Guds rike til, men at Guds rike hører barna til. Med andre ord ”Guds rike er for slike som disse”, og det følges opp i setningen om å ta imot Guds rike, der barna er det beste eksempelet for oss. Barna er altså kvalifisert for å ta imot Guds rike og trenger Guds rike. Grunnen til at Jesus velsignet, og ikke døpte barna som ble båret til han, var at dåpen til Jesu navn ennå ikke var innstiftet. Den ble innstiftet etter Jesu oppstandelse, da Jesus gav Misjonsbefalingen. Johannesdåpen var en omvendelsesdåp, og den kristne dåp til Jesu navn avløste denne i den nye pakt.
Gå derfor ut
Et sentralt skriftsted i vår dåpsteologi er nettopp Misjonsbefalingen i Matt. 28. 19, ”Gå derfor ut og gjør alle folkeslag til disipler, i det dere døper dem til Faderens, Sønnens og Den Hellige Ånds navn, og lærer dem å holde alt Jeg har befalt dere.” Det er på denne befalingen vi driver misjon og døper våre barn. Dette skriftstedet angir en rekkefølge vi ønsker å følge. Vi døper dem og lærer dem og holde (disippelgjør). Det ene er avhengig av det andre. Når vi sier at det er rett å døpe barn, så er det i rammen av at troen får næring og blir fostret. Denne rammen mener vi må være knyttet til familie og menighet. På samme måten som man ikke vier to mennesker som ikke har tenkt til å leve sammen, vil vi ikke døpe barn i de tilfeller der rammene for tro og disippelgjøring ikke er tilstede. I Apostlenes gjerninger er det beskrevet 11 forskjellige dåpshistorier. 5 av disse historiene er knyttet til husstander, der husets herre og hele hans hus tok imot frelse, og ble døpt. Selv om det er et stort diskusjonsemne om det kan ha vært spebarn tilstede i denne husstanden, noe vi verken kan bevise eller motbevise, synes vi dette er historier som vitner om at dåp i rammen av en troende familie, er for alle i familien, og en god praksis å følge også for oss i vår tid.
Dåp og tro
Tro er et begrep som kan være vanskelig å komme til rette med, og der man kan vektlegge forskjellige ting. Troen på Jesus beskriver den relasjonen mennesker har til Gud gjennom Jesus Kristus. Bibelen beskriver tro mer som en gave som man må ta imot, enn som en forstands- og viljesbeslutning. Tro er tillit! Jesus brukte barn som det beste eksempelet på et slikt tillitsforhold, da de er avhengige, tillitsfulle og åpne for å ta imot det de får. Derfor mener vi barna er kvalifisert for dåp, på lik linje med voksne som kan uttrykke sin tro. Forskjellen er at barna på en helt spesiell måte er avhengig av støtte rundt seg for å vokse i tro.
I forhold til frelsen, så mener vi at selv om barna i dåpen blir innlemmet i frelsesverket, den pakten Gud suverent har inngått med oss mennesker, er frelsen til enhver tid avhengig av vårt gjensvar i tro, gjennom hele livet. Frelsen er en engangshandling fra Guds side, og er gyldig for mennesket så lenge man tror på Jesus Kristus. Det er mulig å falle fra troen, og det er mulig å komme tilbake til troen. Avgjørende blir det derfor både å leve i troen og dø i troen, for å vinne den evige frelse. Dåpen hjelper ikke den som ikke tror!
Det gamle testamentet gir oss eksempler som er verdt å forholde seg til for å forstå Guds pakt med oss. Det viktigste eksemplet er Guds pakt med Abraham, og innstiftelsen av omskjærelsen. Dette blir brukt som et bilde på dåpen i Kolosserbrevet 2. 11-12. Da Gud innstiftet pakten med Abraham om å bli far til et stort folk, sovnet Abraham og Gud innstiftet pakten suverent. Paktstegnet var omskjærelsen som skulle skje på alle guttebarn når de var 8 dager gamle. På samme måte er dåpen et paktstegn vi bærer i dag. Selv om selve paktshandlingen var suveren fra Guds side, måtte den følges opp og leves ut av Abraham i tro og lydighet for at oppfyllelsen kunne skje. Romerbrevet 2. 25-29 gir en beskrivelse av forholdet til omskjærelse som kan overføres til dåpen. Her står det at omskjærelsen bare er nyttig for dem som holder loven, og hvis en som er uomskåret holder loven må han regnes som en omskåret. En sann jøde er den som er omskåret i sitt hjerte. Perspektivet i dette ligger i at det avgjørende for oss mennesker, i forholdet til Gud, er vår tro i hjertet, og ikke ytre tegn. Allikevel har Gud alltid hatt ytre tegn knyttet til sine paktsinngåelser; omskjærelsen for jøder i den gamle pakt, og dåpen for alle folkeslag i den nye pakt. Derfor kan vi ikke avvise dåpen som uviktig, men sette den i rett perspektiv i forhold til det avgjørende; troen på Jesus. Gud ønsker først og fremst fellesskap, og ikke religiøse seremonier!
Det vi ønsker å poengtere gjennom dette er at troen på Jesus er det avgjørende for frelsen, og at Gud har gitt oss dåpen som et paktstegn, og befalt oss å bruke det. Vi ønsker ikke å stille oss til doms over dem som velger å ikke la barna bli døpt, men må samtidig poengtere at paktstegnet mangler uten dåp. Vi vil også få understreke at paktstegnet er gitt av Gud og kan ikke gjentas. Det er vi som lar oss døpe av Gud, og ikke vi som døper oss. Vi tror derfor ikke at det å døpe seg på nytt i voksen alder har noen betydning for Gud. Kan man vel omskjæres på nytt?
Gud har bunnet oss til dåpen, men ikke seg selv. Derfor overlater vi til Guds omsorg og dom, dem som ikke har fått høre evangeliet eller mottatt dåpens gave.
Vår dåpspraksis
Mange har fått problemer med barnedåpen på grunn av den praksis som er gjeldende i mange kirker, der barn blir døpt i tradisjon, uten særlig oppfølging. I Frikirken er menigheten fadder for barna som døpes, og derfor stiller vi den betingelsen at minst en av foreldrene til barnet er troende og aktiv i vår menighet. På den måten kan vi få utført vår fadderoppgave gjennom nær kontakt med barn og foreldre og opplæring gjennom gudstjenesteliv, søndagsskole, konfirmantundervisning m.m.
Da ordet dåp betyr å dukke helt under, og dette er et bilde på at vi er begravet med Kristus og oppreist med ham, synes vi den opprinnelige formen for dåp med full neddykkelse er den beste. Samtidig vil vi si at det ikke er mengden vann som gjør det til en rett dåp, men Guds ord ved vannet. Tradisjonen med overøsing kom som et resultat av mangel på vann noen steder, eller kalde kirker i fordums tider, der barn ble utsatt for sykdom pga. dåpen. Eldsterådet ser derfor gjerne at vi kan ha dåpshandlinger med full neddykkelse, og at dette kan bli det normale. Vi ser gjerne at det legges praktisk til rette for dette i menighetslokalet.
Vi praktiserer ikke gjendåp, eller barnevelsignelse som alternativ til barnedåp.
Eldsterådet i Hamar Frikirke
November, 2011